Tirsdag 28. juni, 57:20.4N 5:38.5W

 

Den skotske nordvestkysten er absolutt ikke overbefolket. Det er lange fjorder, uendelige grønne åssider med en og annen ku eller sau, av og til et hus, og nesten like ofte ruinene av en gammel festning. Har hatt de siste fire nettene for anker, i stille bukter der øyer skjermer for vind og bølger. I dag aankret jeg opp uyenfor tettstedet Plockton, på fastlandet innenfor Skye, fordi jeg håpet å få bunkret litt ferskvarer. Men både kom jeg for sent til åpningstiden, og i tillegg er matvareforretningen som guiden min reklamerer for bare et lite rom i tilknytning til restauranten, tilsynelatende uten frukt, grønt eller ferske kjøttvarer. Men, men, i morgen tidlig får jeg sikkert kjøpt te, kaffe og øl – kanskje også brød – og kan ellers greie meg noen måneder på overskuddslageret av hermetikk og tørrvarer kjøpt inn til de lange overfartene.

 

Det er fint her – jeg tar meg gang på gang i å tenke at det er nesten like fint som i Norge. (Ting kan tyde på at hodet mitt er i ferd med å omstille seg til hjemkomst.) Litt urettferdig, for som seilområde er dette fantastisk, med uttallet av fjorder og bukter, og fasinerende stømpassasjer, der en med god timing – slik jeg hadde i dag – kan legge fem knops medstrøm til båtens seks gjennom vannet. Da smilte jeg hånlig til seilbåten som kom i mot for motor, og knapt rørte seg av flekken. Men temperaturmessig har Skottland noe å lære. Fordi jeg er blitt forkjølet pakker jeg meg inn i tykke lag av fleece-jakker og ullgensere – noe som selvfølgelig straffer seg ved den minste kraftanstrengelse, som å heise seil. Men, men, jeg skal videre nordover og må bare venne meg til at det er slutt på tropene.