Fredag 04. februar, 16:10.0N 22:55.2W

 

Ligger for anker mens vinden suser i bÃten. Kapp Verde er et sett forblÃste Ãyer, og selv om det var noen rolige dager er vinden tilbake for fullt nÃ. Vinden har ligget stÃtt mellom Ãtte og 12 sekundmeter (frisk bris til liten kuling) siden jeg kom hit til Boa Vista for snart to dÃgn siden. Ankeret sitter godt, og det blir bare smÃbÃlger i bukta her jeg ligger, sà det er ingen fare. Men jeg blir litt susete av all vinden. Inne i bÃten er det som à sitte i en fiolinkasse mens vinden spiller pà strengene i riggen, og vindgeneratoren setter i en ekstra dur i de kratigste kastene. Vinden har med seg fin sand â fra Sahara â som legger seg som stÃv pà bÃten. Jeg hiver noen bÃtter saltvann over dekket fra tid til annen for à skylle bort det verste. Til tross for at vinden betyr at jeg for en gangs skyld ikke behÃver à spare pà strÃmmen ombord â vindgeneratoren produserer mye mer enn jeg greier à bruke â er jeg glad for at det er meldt litt reduksjon i vindstyrke fra i kveld av.

 

Inn til land er det noen hundre meter med jolla, en tur der en er garantert sjÃsprÃyt, for deretter à mÃtte trekke jolla opp pà stranda, hÃyt nok til at ikke hÃyvannet skal ta den. Ikke noe en gjÃr fram og tilbake hele tiden, med andre ord. Det er fint pà land â kjempelange, hvite strender, en hyggelig liten by av den typen jeg har sett en del av, men med litt flere restauranter og turistbutikker. Pà Boa Vista (som pà Sal) er det nemlig satset pà turisme, og det ligger en del hoteller langs strendene sÃrover, og det ser ut til at et sett med leilighetskomplekser er under bygging pà nordsiden av byen. Men mange turister er det ikke à se. Kanskje ligger de pà strendene utenfor hotellene sine, eller har sÃkt ly fra vinden i hotellbarene.

 

Dette er en ganske stille havn (om en ser bort fra vinden), bare to andre seilbÃter her, begge franske. Har sà vidt hilst pà mannskapet pà den ene, et ektepar pà min alder (pur unge, med andre ord). Har ellers truffet noen morsomme mennesker i andre havner. I Sao Nicolau var jeg invitert pà middag til en italiensk bÃt, der skipperen hadde jobbet som profesjonelt mannskap pà forskjellige yachter i mer enn 20 Ãr. Hans siste jobb hadde vÃrt som skipper pà en 120-fots Wally (superyacht kjent for sin usedvanlig elegante og minimalistsiske moderne design). Nà var han pà jordomseiling med egen bÃt og kjÃresten, og en tidligere kollega som hadde mÃnstret pà for à fà med seg overfarten til Karibien, i lavsesongen for yachter i Middelhavet. I Sal hadde jeg en kortkveld med et engelsk par, og deres mannskap, en sveitser med et prosjekt om à reise jorda rundt uten penger, noe han hadde et fire- til syv-Ãrs perspektiv pÃ. Reisen fikk en kraftig knekk da han ble ranet i Marokko, og frastjÃlet absolutt alt. Fordi han sov naken i soveposen var den det eneste han hadde à ha pà seg da han gikk til politiet. Der var det ikke mye hjelp à fà â de ville ta fra ham oppholdstillatelsen ettersom han ikke hadde penger, og dermed ikke oppfylte kriteriene for turist-status. Med gitaren frastjÃlet og ingen arbeidstillatelse var ikke mulighetene til à skaffe seg penger store heller, og noen hjelpsomme lokale folk som tilbÃd gratis losji ble advart av politiet om konsekvensene slik bistand til lovbrytere kunne fÃ. Heldigvis fikk han samme dag kontakt med noen seilere som tok ham med til KanariÃyene (etter at han tidligere hadde brukt tre mÃneder uten hell pà à prÃve à finne en bÃt der han kunne vÃre mannskap over Atlanteren), og derfra har det gÃtt den riktige veien for ham. Han var en sympatisk kar, med et modig prosjekt, men jeg misunte ham det ikke â jeg ville blitt sprà av à skulle vÃre kontinuerlig hyggelig mot de riktignok sympatiske men ganske surrete engelskmennene han bodde pà nÃde hos.